Hvordan par ødelegger hverandre
Å Se Par som Ødelegger Hverandre
Å observere par som en gang elsket hverandre, nå degradere, ydmyke og forsøke å ødelegge den en gang høyt elskede andre, er smertefullt. Dette er en interaksjon som ofte utspiller seg i parterapi, der hver part skylder på den andre. I dialogfilosofen Martin Bubers termer preges relasjonen av et jeg-det-perspektiv, hvor den andre ses gjennom egne behov eller forvrengninger. Samtalen handler ofte om hvordan hver av dem har blitt krenket, enten av sin opprinnelsesfamilie, venner, arbeid eller partneren, og målet blir å hevde og beskytte seg selv på bekostning av andre.
Relasjonsetikk
Fishbane (2023) foreslår et annet perspektiv, nemlig relasjonsetikk, hvor terapeuten oppmuntrer klientene til å reflektere over hvordan de selv har såret den andre eller handlet i strid med sine egne høyere verdier. Denne tilnærmingen legger vekt på rettferdighet og ansvar, samt evnen til både å uttrykke seg selv og lytte til den andre. Buber kaller dette for jeg-du-modusen, hvor en ser den andre i all sin menneskelighet og helhet.
Fishbanes artikkel utforsker en relasjonell forståelse av selvet og relasjonsetikk, utviklet innen filosofi, psykologi, feministisk teori, nevrobiologi og par- og familieterapi. Den identifiserer nøkkelfaktorer ved relasjonsetikk og deres praktiske anvendelse i parterapi, som kan være nyttig både for par som ønsker å forbedre forholdet sitt og de som velger å gå fra hverandre. Uansett oppfordrer tilnærmingen til bevissthet om hvordan egen atferd påvirker andre.
Praktisk Anvendelse i Parterapi
Å håndtere det terapeutiske forholdet, som iboende er asymmetrisk, er sentralt, siden hver part ofte søker støtte for sitt perspektiv og en alliert i konflikten med partneren. Fishbane fremmer en holdning av flerettslig delaktighet (multi-directed partiality, Boszormeyi-Nagy og Krasner), der hver person føler seg hørt og verdsatt, mens krenkende eller skadelig atferd motarbeides.
Terapeuten kartlegger syklusen av reaktivitet, også kalt sårbarhetssyklusen, hvor hver parts sårbarheter trigges av den andres handlinger og besvares med overlevelsesstrategier. Disse aktiverer partnerens sårbarheter og skaper en uendelig sirkel. Målet er å hjelpe paret til å gå fra en lineær, skyldbasert holdning til en sirkulær forståelse der begge tar ansvar for sin del av mønsteret. Ved å bryte syklusen er terapeuten oppmerksom på skjevheter og jobber for å etablere rettferdighet og gjensidig ansvar. Utforskning av denne sekvensen kan også lede til en dypere forståelse av erfaringer fra opprinnelsesfamilien som opprettholder mønsteret. Innsikt i nevrobiologien bak reaktivitet kan bidra til å redusere skam og styrke egen mestringsevne.
Artikkelen tar også opp hvordan forskjeller i forholdet, maktbalanse, sår og reparasjon kan håndteres innenfor rammen av relasjonsetikk. Konseptene illustreres gjennom en kasusstudie.
Konklusjon
Fishbanes artikkel påstår ikke å være en magisk løsning for parterapeuter, men tilbyr et perspektiv som hjelper stridende par til å bli klar over hvordan deres atferd påvirker andre. Den oppfordrer dem til å "strekke seg mot sitt høyere selv og leve i samsvar med sine egne verdier om respekt, rettferdighet og ansvar." For terapeuten er det også et langt mer givende perspektiv å jobbe fra.
Fishbane M. D. (2023). Couple relational ethics: From theory to lived practice. Family Process, 62, 446–468. https://doi.org/10.1111/famp.12861